Lærer: Hold kjeft, sjøl!

Jeg er så lei. Så lei av å høre om lærere som regelrett ber elevene om å holde kjeft. «Hold kjeft, ellers slår jeg deg!». «Sett deg ned og hold kjeft!». «Hold kjeften din!». Jeg finner det ikke på. Kall det anekdotisk argumentasjon, kall det induksjon. Si gjerne at jeg tar ting ut av kontekst. Når en lærer truer med å slå elever, så kan et eksempel som det ovenfor tolkes dithen at konteksten er humoristisk. Kanskje læreren tror det er litt strengt og morsomt på samme tid. Kanskje læreren tror relasjonen til elevene tåler det. Kanskje læreren selv tror dette er en pedagogisk tilnærming til ungdommens evinnelige ungdommelighet og alt det som hører til den inklusive deres språklige tilkortkommenhet. Kanskje det?

Når en lærer ser seg lei av at de påtroppende ungdomsskoleelevene som etter to knappe uker på ny skole fortsatt sliter med å holde tiden i friminuttene fordi ringeklokke tilhører den tilbakelagte barneskole-epoken, og de analoge, urgamle klokkene som ruver høyt på ungdomsskolens rustbrune farger ikke er synkroniserte og man enda ikke har klart å lære seg hvilken som går riktig, og telefonen (ungdommens navigasjonssystem) attpåtil låses inne i et skap fordi ungdommen tross alt har aversjon mot måtehold og disiplin,- da er det vel bare rett og rimelig at læreren roper «sitt ned og hold kjeft» med en ikke så påtatt humoristisk tone, men med en sprekkeklar, litt truende stemme. Eller?

Som guttemamma har jeg mistet tellinga over hvor mange ganger guttene mine eller deres kamerater har blitt skreket hold kjeft til. Det er mange. Kanskje læreren går hjem og er fornøyd med ens egen standhaftighet og disiplinerende natur? Kanskje læreren går hjem og sjekker push-varsler for å se om det er blitt lagt ut nye stillinger på Finn? Noe innen HR, kanskje? Har tross alt mye erfaring med mennesker, men er klar for å jobbe med voksne og modne mennesker, skal i hvert fall ikke jobbe med disse drittungene lenger (fordi noen av dem kaller de også gjerne for drittunger). Kanskje læreren går hjem og skriker hold kjeft til sine nærmeste? Kanskje læreren ikke gjør det, men i stedet er på vei ned i avgrunnen fordi diskrepansen mellom den personen læreren ønsker å være og den personen læreren har blitt til er for stor? Kanskje læreren rett og slett ikke skal være lærer lenger?

For når læreren synker så dypt og bevisst eller ubevisst bygger oppunder en makt(u)balanse i klasserommet som paradoksalt nok kan ha motsatt effekt enn at den lærer elevene å utøve disiplin og vise respekt ovenfor regler og mennesker, så skal kanskje læreren ikke være lærer allikevel? Alle kan miste besinnelsen av og til. Sånn er det å være menneske. Du trenger ikke være lærer for å skrike hold kjeft i tide og utide. Men du kan ikke være lærer på jobb som skriker hold kjeft i tide og utide. Du kan ikke være lærer når du tror at du er på bølgelengde med tenårenes sjargong og mentalitet ved å rope holde kjeft og true med en smekk i bakhodet når tenåringen ikke klarer å være helt stille når læreren ønsker det (er du skikkelig uheldig så får du en smekk også). Når 13-14-15-åringene innerst inne, bak et tøft og laidback ytre, faktisk er ganske usikre og blir lei seg. Og forvirra. Det føles feil, men skitt au. Gutta ler det bort. Det er kanskje fortjent?

Noen gutter kommer hjem og forteller. Forteller om vonde opplevelser, om utbrudd og et vokabular som ikke likner grisen. «Hold kjeft» er et symptomatisk uttrykk for en patologisk epidemi i skolen. Det er den nye normalen. Men når det unormale har blitt normalt, da er vi på ville veier. Når læreren hver dag uttrykker «jeg liker dere ikke», da kan vi rynke på nesen og tenke at her lukter det litt rart. Men er læreren heldig, så har vedkommende en leder som har sett seg lei lærere som kjeppjages av Opplæringslovens paragraf 9A. Og alt det papirarbeidet en slik sak utløser da, gitt. Er det ingen som tenker på den stakkars læreren? Jo, rektor gjør. Nei, selvfølgelig fortjener elevene å bli skreket hold kjeft til. Skulle bare mangle.

Ungdommen vet forskjellen på "Hold kjeft, det er Ibsen" og "hold kjeft og sitt ned". Tekst i kontekst, ord i kontekst. En iboende pragmatisk forståelse av språkets meningspotensiale. Mesteparten av språket vi bruker er paraspråklig og kroppsspråklig. Språket er ordrikt, det er lydlig og ordløst, det er kroppslig og kontekstuelt. Vi kan si mye ved å ikke si noe i det hele tatt. Språket er paradoksalt. Språk er makt og avmakt. Definisjonen på et språklig uttrykk er det ingen som eier, den oppstår i et komplekst samspill mellom sender og mottaker. Ungdommen er ikke passive mottakere av språklige konstruksjoner en annenpart har eierskap til. De er svært bevisste, reflekterte og selvstendige deltakere av dialogen. De har kanskje bare ikke ordene for å uttrykke seg som en likeverdig part i dialogen, men de er da like språklige for det. Ikke undervurder dem.

Sønnen min spurte meg her forleden om noe interessant i frustrasjon over en anmerkning han fikk fordi han kom to minutter for sent til timen. Bussen sto i kø. Han må i slike tilfeller skrive seg opp på en liste som læreren har liggende på kateteret, - signere og dokumentere foran hele klassen at han kommer for sent. The walk of shame. Han spurte meg altså da om hvorfor det er slik at det har konsekvenser for ham å komme for sent, men når elevene tripper på gangen og venter på læreren som litt for ofte er både fem og ti minutter for sent ute til timen, så har det ingen konsekvenser for vedkommende. Godt spørsmål.

Jeg ble ham svar skyldig. Men en ting kan jeg si: Lærer, hold kjeft sjøl!