Hvorfor ikke snakke om selvmedlidenhet: pessimisten i et nøtteskall?

Hun har en tendens til å snakke med seg selv. En monolog som går av seg selv, skillet mellom begynnelse og slutt er slørete og uklar i det bevisstheten registrerer ordene, som paradoksalt nok føles fremmede i det de artikuleres, befestes og antar en form. Det er en broket monolog. Ord som hun selv kan skvette av. Hvor kommer de fra? Hva betyr de? Det er bruddstykker av kvalte rop fra en form for avgrunn. Den er selvsagt mørk. Svart. Det er beksvart nedi det hullet hun tolker som avgrunn. En bunnløs dybde. Hun klarer heller ikke avgjøre om hun allerede er nedi avgrunnen, om hun kaver rundt i en beksvart, seig smørje vel vitende om at hun ikke kommer seg ut av det. Alternativt så kan hun være på vei ned i hølet. Denne tanken står alltid så billedlig klart for henne: Alice som følger etter kaninen og faller nedi et hull. I bakvendtland er Alice både fortvilt og delvis fortapt, til tross for at hun når bunnen av hullet, og på bunnen har hun attpåtil flere dører å velge mellom. Dermed strekker ikke denne litterære, småkleine sammenlikningen seg lenger enn til Alice i fritt fall. For hun er sikker på at det ikke er noen dører i bunnen av hennes avgrunn. Det spiller faktisk ikke noen rolle om hun på nåværende tidspunkt kjemper i den livsfornektende smørja på bunnen, eller om hun er i fritt fall. Poenget er at hun ikke kommer til å få seg opp av dette hølet uavhengig om hun allerede er på bunnen eller om hun er på vei mot bunnen.

Når sant skal sies får hun egentlig mark av sine egne, selvmedlidende metaforer og melodramatiske skildringer av et liv på kanten av noe. Hun biter i seg irritasjonen over disse fåfengte språklige konstruksjonene. Styrer språket tanken? Dersom jeg av ulike grunner manglet et adekvat språk, eller var begrenset rent språklig, ville jeg da følt avgrunnen på samme måte? Hvis jeg ikke kunne beskrive den med min krampaktige, litterære tilkortkommenhet? Hva er sammenhengen mellom følelser og språk? Mellom min væren i verden og den tid og det rom jeg har ramlet inn i? Hun er overbevist om at evolusjonen har ødelagt for homo sapiens. Det ligger i hvert fall i kortene. Den tenkende hjernen kan ikke forsvares fra et biologisk perspektiv, det eneste perspektivet som kan bidra med et gangbart svar på livets store spørsmål: hvorfor? Reproduksjon er meningen med livet, i den grad vi kan tillegge det en mening. Det er den tenkende hjernen, prefrontal cortex, som kødder alt til. (Det irriterer meg at jeg sier kødder. Denne smaragden av et ord har tidligere blir brukt i betydningen testikkel og penis. Senere drittsekk og idiot. Substantivet kødde brukes således om det å for eksempel tulle og tøyse. Det irriterer meg at ordets slagkraft resonnerer med mitt indre, og således er med på å uttrykke en følelse på en tilfredsstillende måte. Hva er sammenhengen mellom ord og følelser, igjen?). I sin søken på et svar, et heureka, en tenkeboble med en glødende lyspære inni, har hun en foruroligende tendens til å rote seg bort i intrikate, til dels ulogiske kvasitanker. Hun klarer tilsynelatende å provosere seg selv med denne høylytte, knirkende kverninga, men hun er nok ikke lykkelig uvitende om at hun irriterer andre enn selg selv også. Såpass skjønner selv et forvirra sinn. Det er også uvisst hva hun søker svar på. Mest sannsynlig vil hun ikke kunne redegjøre for det på en måte som vekker interesse hos hverken de mer lineært- tenkende av oss (realister kaller de ofte seg selv, hun forfekter realistenes naivitet og enkelhet, ja, hun uttrykker nesten forakt for slike mennesker), eller de dannede, kvalifiserte, lønnede tenkerne. (Hun han ikke fordra slike heller. Strømlinjeforma, proklamerer hun. Konservative, rigide besserwissere, vil hun fortsette å si. For all del, ikke hell bensin på bålet og stopp før hun får for stort momentum.) Hun har egentlig avskrevet Freud som gammel lekmann. Hun mistet sansen da hun leste om Bowlbys tilknytningsteori (ikke la dere lure. Hun kan sikkert telle på en finger hvor mange primærverk hun har lest. Hun refererer til teorier og tenkere etter eget forgodtbefinnende). Men hun lurer allikevel på om hun befinner seg i sentrum av superegoets fortapelse, id på kritisk kollisjonskurs med ego. Det ubevisste og det bevisste, ikke i krig, men i et salig kaos, en eksistensiell røre i den grå geleaktige massen de kaller hjerne. Tankene blir min svøpe! Refleksjonene kveler meg, resonnementene lenker meg, konklusjonene drukner meg. Ah!

Jeg vil føle avmakt. Føle meg liten, ubetydelig, som en del av noe større. Jeg er stjernestøv! I naturen kan hun i brøkdeler av minutt oppleve et glimt av slik avmakt. Synet av storslått natur, lukten av det naturlige og rene (i hvert fall illusjonen om det naturlige og rene), den taktile opplevelsen av en ru bergknatt. Hun har forsøkt å ta på trær, nennsomt, for å komme i nærkontakt med en urgammel representant fra naturen, et ledd i en syklisk bevegelse vi mennesker egentlig tilhører, men som vi utvilsomt har tenkt oss bort ifra med disse hjernene våre. Det er ikke lenger naturlig å være naturlig, vil hun helt sikkert innlede en tirade om temaet med, så vi lar trærne ligge. Det blir med brøkdelen av det minuttet. Og det oppleves ikke som noe annet et glimt. Det er ikke lyspæra, med andre ord. Heller ikke to streker under svaret. Men to streker under et svar er ikke målet med hennes søken. Hun har ikke satt seg noe mål. Når sant skal sies har hun ikke valgt noe som helst. Hun skulle helst vært foruten det hele. Og man snakker om frihet! Det jasses om valgfrihet og det frie mennesket. Med fare for å tråkke på tær, så vil jeg hevde at mennesket ikke er fritt, selv ikke en selvgående borger i et demokratisk samfunn. Jeg har for øvrig hørt at de (politisk ukorrekte, visstnok) beskjeftiger seg med begrepet demokratur. Dette kan beskrives som en ulv i fåreklær. Som i Rødhette og ulven.

Jeg husker at jeg som liten med syltynn margin kunne gå med på at ingen avslørte ulven utkledd som bestemor. Kanskje det er problemet. Eller svaret, alt etter som. Dersom svaret, som jeg egentlig ikke har definert som et mål fordi det indikerer noe statisk og uforanderlig, noe som jeg rent prinsipielt ikke kan gå med på, men som jeg heller ikke kan begrunne ytterligere eller tydeligere, tilsvaret problemet, så kan jeg jo umiddelbart tro at jeg har kommet litt lenger i min søken på noe udefinerbart. Men etter nærmere ettertanke innser at jeg fortsatt kaver i seig, kvelende smørje. Eller er på vei ned i noe bunnløst.

Potatoe, potato.