Jeg erklærer den norske skolen fallitt!

Frafallet i den videregående opplæringen er høyt. Mange elever finner skolen meningsløs. Skolen er en udemokratisk arena og som institusjonell arena for læring og inkludering er den en fallitt.

På radioen forleden hørte jeg tilfeldigvis en debatt mellom en far, som også er lektor, i delvis harnisk, lange ut mot bærumsskolens satsing på digitale verktøy, som i den forbindelse har gått til innkjøp av nettbrett til grunnskoleelevene for noen titalls millioner (er ikke denne debatten flere år gammel?) Lektor Far var over seg av bekymring. Argumentasjonen bydde ikke på noe oppsiktsvekkende, snarere tvert imot. En liknende argumentasjon hadde jeg et par dager forut vært vitne til, da foreldregruppa til en fjerdeklasse vedtok felles regler for barnas mobilbruk: Summa summarum er mobilen nærmest et djevelsk verk der bruken må reguleres, begrenses og overvåkes av kyndige brukere, det vil si de voksne. Alt dette kunne legitimeres og forsvarliggjøres i lys av en oppegående forelders innspill: mobilen er ikke privat eie. Vi har dermed rett til innsyn i barnas liv, helt ned til hver smiley eller manglende komma (les: vent, ikke heng ham! eller vent ikke, heng ham!). Vi har jo et felles ansvar for å oppdra barna som gode, demokratiske medborgere.

Sukk. Uten forventninger eller særlig interesse for innspillet til bærumsskolens direktør for oppvekst og utdanning, kjente jeg allikevel en gnist ble tent i meg da vedkommende betrygget Lektor Far med at elevene får mulighet til å vise kompetansen de har lært på andre måter enn på nettbrettet. Vise kompetansen de har lært.. Hva faen betyr egentlig det? Gnisten ble til flammer.

Vi har flust av forståsegpåere og høytflyvende byråkrater som formulerer setninger som likner en avansert isdans med piruetter, hopp og andre krumspring. Dansen skal består av obligatoriske deler, originale danser, gjerne med innslag av noe helt unikt. Resultatet av dette er side opp og side ned med forskrifter, overordnede deler, oppdaterte læreplaner og fornyede kompetansemål. Store, fine ord om skolens verdier og ambisjoner. Ord som på papiret ser feiende flott ut, men som få, eller ingen, i realiteten helt vet hvordan man skal praktisere. Eller hva de egentlig betyr. På universitetet for noen år tilbake ble jeg og mine medstudenter fremlagt en liste over slike flotte ord. Fagbegreper. Viktig ord. Definerende ord: profesjonsfellesskap, dybdelæring, medansvar, verdigrunnlag. Listen er ikke uttømmende, og ordene i seg selv er i og for seg uproblematiske. Problemet oppstår når akademikeren, uten erfaring fra klasserommet, forventningsfullt spør oss om hvor mange av disse ordene vi lærere bruker i hverdagen i samtaler med elever og kolleger, og får til svar at, nei, det er slett ikke mange, kanskje ingen, eller jo, ett eller to, hvis vi tenker oss godt om. Akademikeren sitter perpleks igjen.

Nå viser det seg at norske 14-åringer kan mindre om demokrati og medborgerskap enn tidligere. De kunne altså mer før, men mindre nå. Ekspertene klør seg i hodet. Hvorfor ser man en økning i antall tilfeller av visse sykdommer over tid? Slike problemstillinger er komplekse, men i all sin kompleksitet kan det også skyldes noe så enkelt som diagnostiseringsmetoder. Sykdommen har alltid vært til stede, vi ser bare med av den nå, fordi vi er blitt bedre på å påvise den. Norske elever testes opp og i mente. Kartleggere et par ganger i året, nasjonale prøver og de enkelte fags vurderinger gjennom året. Underveisvurderinger. Spør en 14-åring om meningsinnholdet i det ordet, og hvordan vedkommende kan benytte seg av dette i sitt medansvar som elev til å monitorere egen læring. Jadda. Med Kunnskapsløftet 2020 ble demokrati og medborgerskap innført som et av tre tverrfaglige temaer, og nå testes det om dette har hatt effekt. Det har det ikke, gitt. Hva testes? Hvordan testes det? Hvorfor testes det? Disse spørsmålene er kjernen i didaktikk, altså det som skjer i klasserommet. Hva skal læres? Hvordan skal elevene lære det? Hvorfor skal elevene lære det? Den norske skolens Peer Gynt-er møter seg selv i døra. Hva betyr det å være seg selv og å være seg selv nok? Spjåkete ord og visjoner, kartlegginger og terping på prøver som skal jamføre norske elever med europeiske elever har forrang. Det universelle trumfer det individuelle. Det idealistiske trumfer det menneskelige.

Skolens menneskesyn er på avveie.

En rektor lanserte en dag en spørreundersøkelse. Elevene skulle krysse av på et av tre alternativer som omhandlet egen bruk av mobiltelefon i skoletiden. Det ble satt av tid til dette. Flertallet av elevene ønsket jo selvsagt at bruken skulle foregå uten restriksjoner. Rektor kalte dette medborgerskap og demokrati i praksis, men beslutningen var jo allerede tatt av ham. Skolen forble mobilfri. For et demokratisk signal rektor sendte ut da. Applaus.

Når lærere og ledere selv sliter med å forholde seg til læreplanverket, hva kan vi da forvente av elevene? På skolen setter man av dyrbar tid til at lærere skal diskutere disse tverrfaglige temaene i plenum med rigide føringer på hva man skal snakke om først, deretter og til sist i diskusjonene. Ledelsen kan krysse av på lista og dokumentere at skolen har satt av så og så mye tid til arbeid med læreplanverket, og tilbake sitter lærere som ikke vet bedre enn å lage en ukes fellesprosjekt på tvers av et par fag der man kan finne ørsmå knagger å henge begrepene medborgerskap og demokrati på, med en svært vid forståelse av begrepene og en god dose fantasi. De spikrer en uke en liten stund fram i tid. Utover det kjører man på med det samme gamle i hvert enkelt fag. Lærerne har disse usammenhengende timene, noen ganger bare en halvtime, til å gjennomføre det de på tro og ære har lovet og dokumentert til ledelsen at de skal gjøre i den timen. Oppgaver i lærebok om programmering, en og en, kanskje oppstarten på et prosjekt om industrialismen i samfunnsfag, mens i norsk snakkes det om Wergeland og dikt og sånn selv om de ligger noen uker bak skjemaet (norsklæreren har mistet noen timer til kartleggingsprøver og undersøkelser om mobilbruk). De snakker ikke mer om medborgerskap og demokrati da. Ferdig med det for denne gang. Check.

Men med undervisningsplaner og temaplaner (en viktig forskjell her, må vite), inklusive underveisvurderinger som lærerne har diskutert og sammenfattet etter mange timers innsats i et profesjonsfelleskap med gitte føringer, og som attpåtil ivaretar elevenes medbestemmelsesrett og sikrer dem det medansvaret de har for monitorering av egen læring, så bør jo elevene kunne vise kompetansen de har lært om demokrati og medborgerskap! De har jo all verdens ro der de sitter i ensom majestet og krysser av på forhåpentligvis de rette alternativene før de sender inn svarene sine, slik at isdanserne kan klappe seg selv på skulderen og heve pokalen for de kompetente medborgerne de avler fram.

Eller ikke.