Hvorfor ikke snakke om lykke?

Lykken er..

Å be prestekravene om råd og kanskje ja- og kanskje nei- han elsker- elsker ikke meg. Det hevder i hvert fall Inger Hagerup. Diktet «Lykke» ble først utgitt i 1945, og det er ikke til å stikke under stol at hvem vi er i lys av tid og rom er med på å definere hva begrepet «lykke» innebærer. Et håpløst ord. En pompøs, svulstig og narsissistisk konstruksjon. Hva er lykke? I det ovenstående har jeg tillagt forfatteren Inger Hagerup en personlig mening om hva lykke er. Klassisk nybegynnerfeil. Vi skal jo ikke tillegge en forfatter eller poet personlige meninger basert på det de skriver. Nei, det er nemlig dikter-jeget som taler. I deklamasjonen av et dikt fronter du ikke forfatterens syn på livet og verden, men dikter-jegets, den omnipotente kraft som representerer det postmodernistiske oppløste mennesket, der kategorier som uttrykker biologisk kjønn i beste fall kan ledsages av en verbal smekk og kraftig advarsel.

Skam deg! Og så skammer man seg. Skam, vet du, skam, det er styggen på ryggen det. Skam er en grunnfølelse leser vi. Hva betyr det? Jeg tror det betyr at den er primær, den er felles for arten vi kaller menneske, men ikke for det, jeg har sett bikkja mi skamme seg mange ganger jeg, som når han har lagt fra seg en brekningsfremkallende, seig masse avføring på gulvteppet. Det skal ikke mer enn et påtatt strengt blikk og et anstrengt, kontant «fy» og kanskje en pekefinger til før pølsa velter seg over på ryggen og logrer litt stakkarslig med halen i fullstendig underkastelse. Men det stopper ham ikke fra å gjenta denne uhørte oppførselen igjen. Og igjen. Skam er visstnok av grunnleggende karakter. Innebygd i programvaren menneske, for at vi ikke skal havne utenfor flokken. Skamfølelsen skal være så besværlig og betyngende at man i desperasjon for ikke å bli forlatt på savannen og spist av et rovdyr, tilpasser seg og innretter seg i tråd med flokkens prinsipper og kjøreregler. Ergo, den jævlige, korrumperende, etsende, fortærende skamfølelsen skal paradoksalt nok sikre oss trygghet og overlevelse.

Hva i himmelens navn og rike bør du tenke nå, - nå som jeg så fornøyelig og henrykt over min egen fremstillingsevne, har anskueliggjort skamfølelsens brutalitet. Fordi skam er synonymt med overlevelse, er skam sunt, vil noen kanskje hevde (Ikke rart livet kan oppleves som meningsløst, kanskje?). Galskap, tenker jeg. Jeg befinner med i periferien, i utkanten, og trives godt med det, men samtidig ikke. Jeg vil jo tilhøre noe. Men dette noe kan ikke være hva som helst, med fare for å høre innbilsk ut. Hva hvis jeg ikke har det i meg å brette ut om mine store og mindre begivenheter (som oftest de mindre, men det kommer an på øye som ser- dette øyet ser de mindre) til hundrevis av andre representanter av samme art som henger på samme gren i evolusjonstreet hvis vi forestiller oss den evolusjonære utviklingen som et tre. Noe som metaforisk passer ganske godt, synes jeg. I lys av tid og rom kalles disse representantene for «venner». Er du en venn, så kan du for eksempel på en skjerm lese lange, personlige bursdagshilsener ofte akkompagnert av et rikt utvalg av bilder, fordi avkommet til din venn fyller år. Avkommet er selv kanskje ikke mer enn ti år. Avkommet har selv ikke tilgang til sin egen bursdagshilsen, og hadde avkommet hatt det, så hadde nok ordforrådet, som av naturlige årsaker ikke er stort nok fordi det tilhører en plastisk, lineært tenkende barnehjerne, ikke vært tilstrekkelig til å forstå de beskrivende ordene vi kaller adjektiver, som regel gradbøyd og uttrykt som superlativer. På den annen side så hadde nok avkommet forstått essensen i innlegget basert på «hipp hurra» og alle bildene av seg selv i umiddelbare øyeblikk der mor og far har knipset bilder (jeg vet jeg tilhører en generasjon der vi knipset da vi tok bilder, og at dette fenomenet er for lengst utgått. Jeg synes allikevel det er en billedlig og fin beskrivelse, og velger derfor å knipse bilder når jeg tar bilder), og du har vært lykkelig uvitende om at denne knipsingen skulle bli til en utlevering og dokumentasjon av et liv man egentlig kanskje etter hvert finner ut at man aller helst vil ha for seg selv. Men nå ligger denne dokumentasjonen der da, på nettet, som også har en mørk side, som en dark side of the moon, der ingen kan nå, men som noen kan nå allikevel, visstnok. Er ikke sosiale medier en fin greie? Galskap, tenker jeg.

Hvor var jeg? Jo, skam. Nei, lykke. Vent da! Nå må jeg tenke. Er jeg inne på noe her eller? Déjà vu! Kanskje jeg er nærmere et svar, men jeg vet ikke helt hva det var jeg ville ha svar på. Kanskje livet er grunnleggende meningsløst. Det sier i hvert fall Zapffe. Og det er han som sier det, ikke et lyrisk- jeg. Brød og sirkus er nå, i lys av tid og rom, en metafor for selfies og andre trivialiteter som skal få andre til å se på deg. Skam er riktignok øyne som ser, men øynene tilhører ikke andre, de tilhører deg. Skam er sunt og regulerende når tenåringen gafler i seg en beskjeden håndfull gummibjørner fra smågodt-seksjonen på Kiwien etter en lang og meningsløs dag på skolen, og blir stoppet av en halvautoritær skikkelse i politiliknende uniform som anklager deg for tyveri. Ikke nok med det, denne skikkelsen spør så etter telefonnummeret til foreldrene dine, hvorpå det noen lange minutter senere lukter svidd gummi på parkeringsplassen i det mamma tramper inn på det kummerlige personalrommet på Kiwien. Nå oppleves skammen som nokså ubehagelig. Situasjonen er ikke kul, du skulle helst vært den foruten. Skammen når allikevel nye høyder når du blir ilagt straff for overtredelsen: du skal vaske og skrubbe melkekasser på baksiden av butikken. På utsiden, altså. Der bussene svinger inn for å sette av og plukke opp mennesker i ulike versjoner, men ofte jevnaldrende skoleelever, og ikke sjelden ganske kule skoleelever som ligger et par hakk over deg på den sosiale rangstigen, hakk du med dine forutsetninger aldri komme til å nå opp til. Fire timer for fire gummibjørner. En time per bjørn. Skammen sørger for at det aldri blir flere timer i bytte mot bjørner. Dette er sunt. Du har regulert din atferd, du tilpasser deg de lover og regler som sier at du ikke skal stjele, fordi det kan ha ubehagelige umiddelbare og langsiktige ringvirkninger.

Skam er usunt når det er dine egne øyne som retter seg mot deg. Greia er at du er inhabil, men det skjønner du ikke før det er for seint. Skammen blir usunn i det den ikke innebærer en legitim grunn til å føle skyld og anger og ubehag over å ha gjort noe upassende, men i det den forteller deg at du er upassende. Det er en vesentlig forskjell. En avgjørende forskjell. Så avgjørende at vi kan kalle den eksistensiell. Jeg er ikke upassende fordi jeg spiste fire gummibjørner. Jeg er upassende fordi jeg ikke hører hjemme. Jeg er upassende fordi jeg er utilstrekkelig. Jeg er upassende fordi jeg har lyst hår og ikke mørkt. Jeg er upassende fordi jeg blir sliten når andre ikke blir det. Jeg er upassende fordi jeg er lei meg. Jeg er upassende og jeg vil gjemme meg bort, vekk, vekk fra den etsende, brennhete følelsen i kroppen som oppstår i det jeg blir sett. Men det er jo bare jeg som ser. Og jeg er inhabil.

Hva er lykke? Det motsatte av skam? Tror egentlig ikke det. Elsker, - elsker ikke. Lykken er ikke å ikke elske, eller ikke å bli elsket. Jeg kan være tilbøyelig nok til å gå med på at korrelasjonen mellom prestekrave og lykke ligger i menneskesinnets refleksjonsevne. I minnene og assosiasjonene henter vi fram de øyeblikkene som har vært med å definere oss, minner fra en tid der livet var like naturlig som en prestekrave, der forpliktelsene ikke strakk seg lenger enn til antall blader på en prestektave. Der lykken var umiddelbar, der lykke var lykke fordi vi ikke hadde en fornemmelse av lykke som språklig konstruksjon. Vi tenkte ikke, vi bare var. Elsker, elsker ikke. Vi er når vi elsker. Vi er når vi er en del av noe større. Vi er når vi inngår i meningsfulle relasjoner. Vi er når argusøynene har tatt kvelden og selvaksepten tillater oss å bli elsket. Jeg er når jeg kan våkne opp tett inntil eksemplaret av et menneske mitt navigasjonssystem, altså følelsene mine, har ledet meg i retning mot og til. Jeg liker ikke ordet lykke. Det er så abstrakt og klisjefylt og meningsløst.

Allikevel gjør du meg lykkelig.